Lyden av snøfnugg som faller


 

Line Bøhmer Løkken

Pictures and things

Multi press 2004

700 ex

 

Tittelen, knusende nøytral som den er, beskriver ikke bare innholdet her - om enn med minimal risk for å mislykkes, for hvilken bok med fotografier skulle ikke kunne være titulert Pictures and things? - men også selve formen; nærstudier av objekt som ikke alltid er identifiserbare avløser de mer landskapsorienterte fotografiene - innimellom for direkte litterært å knytte an til et kommende bilde (et foldet papirfly varsler et oversiktsbilde av flere seilfly parkert på en frossen innsjø, med det nesten helt svart-hvite norske vinterlandskapet som en eksaltert tusjtegning av Michaux i bakgrunnen). Iblant i en Eisensteininfluert montasjeteknikk (den runde formen av en cookie - jeg TROR i hvert fall at det er en cookie - henviser ikke til mer enn noe rundt i neste oppslag, som du bare legger merke til fordi fargen er litt mer intens akkurat der). Nevnte jeg at det blir utilstrekkelig å kalle det sublimt? For å få ut det meste av dette materialet må man faktisk ned et hakk under sublimt; et sted i nærheten av det kollektivt ubevisste - kanskje det kollektivt halvt bevisste? Eller for å være mer presis: det korte øyeblikket før man helt har våknet og bildene man har i hodet fortsatt henger igjen med drømmens logikk intakt; før de blir uforståelige og umulige å håndtere.

Og hvis vi velger å lese den som en bok - hei, det ER en bok - så kunne den kanskje begynne omtrent slik:

Det var tidlig på morgenen. Jeg hadde flakketet rundt flere dager i den skumle heksens skog da jeg plutselig kom til et punkt der det virket som det opphørte; der et voldsomt sug oppstod mellom trærne og en type orden syntes å etablere seg der ingen orden egentlig kan finnes. Der en tenkbar vei ut manifesterte seg samtidig som det plutselig ikke lenger var så viktig å komme videre. Det fantes uansett aldri noen skummel heks, ikke her.

Det første bildet er med andre ord en effektiv innkjørsport; det er så logisk og intrikat som et første bilde i en bok over hodet kan tenkes å være. En rekke grantrær på hver side; et spor rett frem mot horisonten. Du vet at det er en begynnelse; en vei inn, og kanskje også ut, men allerede på neste side er du forlatt til å orientere deg frem på egen hånd. Og hvis Løkken gir deg ledetråder (og det gjør hun, selv om det innimellom er på grensen til umerkelig), så manifesterer de seg gjerne først et par sider lenger frem. Dette er ikke en linear eller narrativ billedserie - når du har kommet forbi den første siden kan du med fordel begynne å bla frem og tilbake - boken vinner på å "bli lest" slumpmessig - nye sammenhenger du garantert overså første gangen åpenbarer seg gjerne i neste runde.

Billedspråket er ikke bare ekstremt ikke-verbalt (hadde dette vært skrevet poesi ville den vært tilnærmet uleselig), det blir også fort påtrengende hvor lydløst dette materialet er. En slags universell stillhet synes å ligge over hver side. Og hvis det finnes en lyd her, er det den hvinende lyden av et snøfnugg som faller og som fortsetter å falle uten noensinne å lande. Det lar seg ikke uten videre gjøre å lokalisere hva det er som forårsaker denne stillheten. Som betrakter lar man seg lett lure til å oppfatte dette som bilder av verden sånn som den er - og så lett er det ikke; det er nettopp bilder av verden som den er sett, ikke hørt, og det er ikke hele verden det relateres til heller, men bare den mest nærliggende. Et lite stykke Norge som gir seg ut for å være trygt og hverdagslig, og kanskje også er det for noen, eller bent ut for de fleste.

Løkken er en av flere fotobaserte kunstnere som i de senere år har begynt å pirke i denne hverdagsligheten, der det oversette fremstår som bærer av flere tenkbare betydninger og skjulte sammenhenger, og Pictures and things kan ses - eller leses - som en type rapport fra den seneste tids undersøkelser. En måte å underkaste materialet ytterligere en mulig sammenheng på, men fremfor alt å vise oss det vi trodde at vi ikke så. Man kan se denne diskursen, i hvert fall til en viss grad, som en reaksjon mot den visuelle larm som ellers omgir oss fra alle kanter; vulgær reality-tv, aggressiv reklame, og en stadig mer hensynsløs ukepresse som stort sett har annektert et eskalerende hyper-pornografisk billedspråk det ikke lenger går an å verge seg mot. Slik sett utgjør denne boken en motgift. Den gir oss en sjanse til å oppdage egne, små sensasjoner; som den grønne flekken midt i det hvite, der bilen tidligere stod parkert, som et postkort fra en varmere årstid. Eller, langt der borte, nesten ikke synlig engang, går en skokk sauer over veien - men fargeskalaen er bedragersk; hundre nyanser av grått fra alle kanter og en komposisjon som bygger på linjene i landskapet mer enn noe annet reduserer disse dyrene til flekker, eller snarere en streket linje som snirkler seg over bildet. Hvor langt borte er de egentlig?

Pictures and things avsluttetes ikke. Det siste bildet viser et badende menneske, umulig å si om det er en mann, en kvinne eller et barn, som i et ellers helt stille vann har forårsaket ringer på vannoverflaten. Kanskje er det først nå man innser at sirkelformen har flytt inn og ut gjennom alle bildene i boken uten at man har tenkt over det. På den måten peker det avsluttende bildet - som altså på ingen måte henviser til noe utenfor boken - bare tilbake i revers til man er tilbake ved det første bildet, og veien inn blir også veien ut. Eller tilbake inn.

 

(Upublisert, 2004)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tútob Mingyúr (X Tommy Olsson)

Tútob Mingyúr (X Tommy Olsson)

50, Nesodden

Billedkunstner og skribent. Skriver jevnlig i Klassekampen.

Kategorier

Arkiv

hits