Fitte, fitte, fitte

 

 


Marit Victoria Wulff Andreassen
Looking For My Mother"s Tongue
Tegnerforbundet

Oslo

 

Is it my body?
Or someone I might be?
Or something inside me?
–- Alice Cooper, "Is it my Body" (Love it to Death, 1971)

Tittelen på Marit Victoria Wulff Andreassens utstilling kan virke litt forvirrende, og det er den også; jeg forstår den faktisk ikke, bortsett fra det åpenbare ordspillet (morsmål). Jeg vet sannelig ikke hvor man finner mors tunge her, eller hvilken relevans den eventuelt kan tenkes å ha. Samtidig understreker usikkerheten det like ubehagelige som lokkende psykoseksuelle anslaget jeg allerede på forhånd visste ville dominere. Tvinger meg til å være selvransakende; er jeg egentlig interessert i å vite hvor mors tunge er? Når det er åpenbart at den synes å befinne seg i en annen kropp enn sin egen: underforstått sitt eget avkoms kropp, alltid urovekkende nær en kroppsåpning der den plutselig uten forvarsel kan stikke ut?

Wulff Andreassen har etablert et distinkt billedspråk det egentlig ikke finnes maken til. Å annektere tekniske grep som man vanligvis finner i barnebøker og tegneserier er i seg selv neppe unikt; samtidskunsten har i lang tid vært oversvømt av variasjoner over det. Men det brukes vanligvis nesten utelukkende som ironisk plattform for mer eller mindre uttalte politiske statements. Der dette arbeidet løsriver seg fra sin samtid er akkurat der det ubønnhørlig graver seg stadig lenger inn i det organiske - uten hensyn til hva som kan tenkes å dukke opp på veien. Det handler i utgangspunktet avgjort mer om kjøtt enn om ideologi her. Og kontrasten mellom form og innhold er i seg selv så skrikende pervers at man vakler; lett svimmel kjenner man nye kjønnsorganer av alle sorter vokser frem både her og der. Man blir både kåt og redd i konfrontasjonen med de uendelige variasjonene som bretter seg ut. Det er nesten som å komme i puberteten, men verre. Slik sett er det uunngåelig at det ovenstående sitatet fra Alice Cooper flyter opp i bevisstheten fra en annen tid: den gang kropp og sjel ble forvandlet fra en paradisisk velduftende uskyld til å bli noe urent og unevnelig.

Men på de årene jeg har fulgt dette kunstnerskapet, har jeg bare funnet ett eneste annet naturlig referansepunkt å vise til: Hans Bellmer. Samme fint saklige linje, samme desperate surrealisme på grensen til total psykose, men fremfor alt den samme fleksibiliteten med hensyn til hvor på kroppen man kan plassere et kjønnsorgan, eller en annen knullbar åpning. Men forskjellen er også opplagt; der Hans Bellmer var en pessimistisk pedofil, merket av et liv i uflaks, er Wulff Andreassen optimistisk undersøkende i forhold til en amorf seksualitets videre muligheter. Hun har også en fremtredende humoristisk sans - selv om jeg ikke skal ta i for hardt, latteren blir gjerne nervøs og usikker mot en såpass mørk resonansbunn, og hun er heller aldri i første rekke ute etter et komisk poeng.
Den lille piken med bortvendt ansikt, som har en tydelig bule under kjolen er et godt eksempel. Bildet fører uvegerlig til et første fnis før alle dets iboende implikasjoner trekker tilskueren ned i et psykisk terreng man nok mistenker de fleste for helst å forlate uutforsket. Og det rynkete anuset der en klo stikker ut er så alarmerende i forhold til den egne kroppen at man ikke rekker å dra på smilebåndet før psykens falluker åpner seg over avgrunnen. Hva er det egentlig som foregår der nede?

Freestylesex-fantasier, stort sett. Så intenst påtrengende at de ikke lar seg bortforklare. Komplett fremmede og samtidig forunderlig velkjente; rester fra en tid før man tok anatomien for gitt og en antydning til en uforutsigbar fremtid av tenkbar genetisk design.
Det kan se ut som om Wulff Andreassen trekker kollektive vrengebilder fra den høyre hjernehalvdelens mørke avkroker inn i et oppriktighetens lammende lys der de manes frem med forsiktige fargeblyantstreker. I denne utstillingen følger til og med enkelte innvoller med, tilsynelatende som om de ble med i farten. Og så klart fitten, alltid fitten, men nesten aldri der vi er vant til å finne den. Denne gangen er den plassert på selve hjertet, der det svever på et hvitt ark med avklippede arterier. Jeg trenger vel neppe å påpeke hvor mange myriader av tolkninger det kan åpne for, men i første rekke noterer jeg i hvor sterk grad organer fra kroppens innside her har dukket opp i hennes arbeid.
Og det ligger vel i kortene: alle kroppsåpninger er opplagte fokuseringspunkter for energi og kommunikasjon - man kan stappe inn saker. Like selvsagt er det at ting kan komme ut av dem. Interaktiviteten er kanskje ikke uunngåelig, men den er interessant. Og et sted der inne i mørket: den aktive muskelen i mors tunge som aldri slutter å slikke der det føles best.

 

(Morgenbladet, 2005)

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tútob Mingyúr (X Tommy Olsson)

Tútob Mingyúr (X Tommy Olsson)

50, Nesodden

Billedkunstner og skribent. Skriver jevnlig i Klassekampen.

Kategorier

Arkiv

hits